Henter industri hjem igjen
Dette skriver Gemini.no
Høye lønninger og høyt kostnadsnivå i Norge er industriens forklaring når produksjon flyttes til lavkostland. I dag utgjør den vareproduserende industrien bare 11 prosent av den totale verdiskapningen i Norge, klart lavere enn gjennomsnittet i Europa.
Men hva skjer når den teknologiske utviklingen gjør at det nesten ikke trengs mennesker i fabrikkene?
Noen tror at utflyttet industri kommer til å kjøpe returbillett.
I sin doktoravhandling i økonomisk geografi ved NTNU har Henrik Brynthe Lund sett på hva vareproduserende bedrifter i Norge gjør for å holde seg konkurransedyktige.
Avhandlingen utføres ved Institutt for geografi, og er en del av aktiviteten ved forskningssenteret SFI Manufacturing.
– Fortsatt er den globale trenden at vareproduksjon flyttes fra høykostland til lavkostland. Men vi har fått en del eksempler på hjemflytting, eller reshoring, som det kalles. Det begynner å bre seg en bevissthet blant norske bedriftsledere at det faktisk er mulig, sier Lund.
Noen god oversikt over bedrifter som er blitt overmannet av hjemlengsel, finnes ikke. Ifølge EUs Eurofound har 15 norske virksomheter flyttet hjem produksjon siden 1. januar 2014.
Statistisk sentralbyrå jobber med å lage en oppdatert oversikt over norske selskapers organisering av forretningsaktiviteter i utlandet i perioden 2014-2016.
Uansett hvor effektiv og lite arbeidsintensiv produksjonen kan foregå, tror ikke Lund at all tapt industri vil gjenoppstå. Han ser ikke for seg en masseproduserende tekstilindustri på norsk jord. Råvarene og produksjonskostnadene vil i overskuelig fremtid være mye lavere andre steder.
Lund tror mulighetene er størst på områder der Norge har en konkurransedyktig industri.
I sin studie har Lund tatt for seg ni bedrifter som har flyttet hjem produksjonen fra lavkostland i Øst-Europa og Østen.
For flere av dem er automatisering og robotisering nøkkelen til hjemhenting. Da kan man kan produsere med færre arbeidere, og spare inn på produksjonskostnadene. Hvis man skulle produsert med samme antall arbeidere i Norge som i utlandet ville ikke hjemhenting vært mulig.
En utenlandsk produsent av bildeler fant ut at produksjonen kunne skje både raskere og billigere gjennom robotisering i Norge, enn i fabrikken i Kina.
En markedsleder innen vinsjer for offshoreindustrien flyttet produksjonen hjem igjen etter at krisen i olje- og gassnæringen førte til ledig produksjonskapasitet. Bedriften la også vekt på at det svekket mulighetene til å gjøre endringer og utvikle nye produkter når produksjonsapparatet ikke var innomhus.
Mange av de store fabrikkene i Østen og i Øst-Europa produserer for flere selskaper og har mindre fleksibilitet til å stoppe produksjonen for å teste ut nye løsninger.
Henrik Brynthe Lund understreker at det er et stort og vanskelig regnestykke når bedrifter skal finne ut hvor det lønner seg å legge produksjonen.
– Det er mye å ta hensyn til: Kontroll med produksjon, kvalitet, leveringstider og leveringssikkerhet. Tiden fra varen produseres til den havner hos forbrukeren skal være kortest mulig.
Lund utelukker heller ikke at klimapolitikken kan komme til påvirke den globale transporten. Begynner kundene å legge vekt på miljøavtrykket, eller det kommer transportavgifter, kan det favorisere produksjon som foregår nærmere markedene. Det er ikke sikkert det blir lønnsomt å sende norsk fisk til Kina for å foredles for salg på det norske markedet hvis transporten avgiftsbelegges – eller at kunden ikke lenger aksepterer det.
– Vi vet ikke hvor langt klimapolitikken vil gå når det gjelder transport. I Norge ser vi hvordan bærekraft har blitt en viktig faktor i bygge- og anleggsbransjen, sier Lund.
En av bedriftene doktorgradsstipendiaten undersøkte mente at andre selskap hadde fått støtte til å etablere seg i Baltikum, men ingen av de ni hadde mottatt insentiver for å ta produksjon hjem til Norge.
– Virkemiddelapparatet støtter ikke reshoring. «Mye festtaler, og lite penger», sa en av bedriftslederne. En utfordring er at støtte til hjemflytting av industri kan fort komme i konflikt med konkurranseregler. Det er også begrenset hva offentlige myndigheter kan gjøre for å hjelpe private bedrifter, annet enn å styrke utdanningen og den generelle innovasjonsevnen.
– Alle vi ha arbeidsplasser, men hvilke fordeler kan bedriftene ha av å ta hjem produksjonen?
– Norges store konkurransefortrinn er utdanningsnivået og den teknologiske kompetansen. Når produksjonen blir mer automatisert, robotisert og autonom, kreves en annen kompetanse av de ansatte. Oppgavene dreier mot overvåkning, problemløsning og vedlikehold. Der er den norske arbeidstakeren god.
Men vi må smi mens jernet er varmt. Lavkostlandene satser også på utdanning og teknologi.
Vyene er store for industri 4.0, den fjerde industrielle revolusjon, når maskinene langs verdikjeden begynner å snakke sammen. Tingenes internett (IoT), autonomi og kunstig intelligens vil endre mye. Henrik Brynthe Lund tror utviklingen gir Norge en fordel.
– Gjennom å løfte teknologikompetansen og innovasjonsnivået tror jeg Norge kan bli et forlokkende vertsland for fremtidens industriproduksjon.
Kilde: Gemini.no