En grønnere stålproduksjon?
Stålindustrien står for omtrent 7 prosent av verdens totale CO2-utslipp, ifølge OECD og IEA. Produksjon av stål er veldig energikrevende, og hovedutfordringen for bransjen er å få utslipp fra produksjonen ned.
Dette skriver Norsk Stål i en artikkel på deres hjemmeside. Norsk Stål har sett nærmere på hvilke miljøutfordringer stålbransjen står ovenfor i forhold til Paris-avtalen og bærekraft. Vi bringer her artikkelen i sin helhet:
I en artikkel fra OECD står det at stål er en viktig brikke for fremtidens klimaendringer. Globalt må karbonutslippene minimeres. Stålet vil spille en nøkkelrolle i disse endringene gjennom å redusere behovet for energi og å være et bærekraftig materialvalg.
I dag benyttes det hovedsakelig to metoder for å produsere stål. Enten fra masovn og oksygenkonverter («blast furnace»/»BF» og «basic oxygen furnace»/»BOF») eller elektrisk lysbueovn («electric arc furnace»/»EAF»). Den vesentlige forskjellen på disse prosessene er at masovn og oksygenkonverteren benytter malm, kalk og kull (og litt skrap), mens elektrisk lysbueovn baserer seg i hovedsak på skrap og elektrisitet.
Den malmbaserte metoden står for omtrent 70 prosent av verdensproduksjonen. De resterende 30 prosentene kommer fra skrapbasert produksjon, viser tall fra Wolrd Steel Association (WSA). Man ser at verdens behov for stål har økt enormt de siste 50 årene. Dette ser ikke ut til å stoppe opp. Årsaken til det økte behovet for stål kan i størst grad knyttes til den globale befolkningsveksten, som krever et større behov for infrastruktur, mobilitet, økt produksjon og mer internasjonal handel, ifølge POSCO.
Stål er et produkt som inngår i et kretsløp, og er derfor en viktig del av den sirkulære økonomien. Et viktig steg i kretsløpet er at skrapstålet kan gjenvinnes i elektriske lysbueovner. Etter at stålet er smeltet kan det fremstå i en helt ny form og med nytt formål.
Utviklingen viser at stålverkene i økende grad bruker den skrapbaserte metoden for fremstilling av stål. Behovet for stål produsert fra malm kan man derfor forvente vil minske i fremtiden. Hvor lang tid før skrapbasert produksjon dominerer, og kretsløpet er selvforsørgende, er uviss. En viktig faktor for å lykkes med denne omleggingen er tilgang på nok skrapstål.
Det viktigste grunnstoffet i stål, er jern (Fe). I legerte varianter, som eksempelvis rustfritt stål, må man også i større grad benytte andre grunnstoffer, som nikkel (Ni) og molybden (Mo). I jordskorpen er jern verdens fjerde vanligste grunnstoff (kilde: SNL). Jernmalmreservene er store nok til å kunne fortsette produksjonen i uoverskuelig fremtid, ifølge Statista.
Stål er fullstendig resirkulerbart, og er verdens mest resirkulerte produkt (BIR) og (EPA). En avgjørende grunn til dette er et velfungerende internasjonalt marked for handel av skrapstål. Den viktigste faktoren er de skrapbaserte stålverkene, som benytter seg av store mengder. Hele dette kretsløpet har insentiver utover det økonomiske aspektet, og dette bidrar til at stålindustrien er bærekraftig.
Produksjon av stål gir avfall som slagg, kjemikalier, oljer, metaller, støv og avgasser. Dette ble tidligere bare dumpet. I dag blir alle biproduktene fra stålproduksjonen stort sett 100 % utnyttet. For eksempel blir slagg brukt i veibygging, fra støvet blir verdifulle metaller utskilt og kan brukes eksempelvis i mobiltelefoner. Avgassene benyttes i dag produksjon av strøm. Faktisk står strømproduksjonen fra avgassene i Europa alene for nok strøm til 15 millioner mennesker hvert år, viser tall fra Eurofer.
I all hovedsak er karbondioksid stålindustriens bidrag til drivhusgassene. Det fremtidige kretsløpet, som består av mer skrapbasert produksjon, vil få betydelig innvirkning på den totale energibruken. En elektrisk lysbueovn i dag bruker i gjennomsnitt 60 prosent mindre energi og har 70 prosent mindre utslipp av karbondioksid enn malmbasert produksjon, skriver OECD.
For å produsere ett tonn stål på 60-tallet trengte man i gjennomsnitt 50 GJ, i dag har dette tallet blitt redusert til 20 GJ (kilde: WSA). Dette er en betydelig reduksjon som kommer som følge av kontinuerlig nytenkning på hvordan utslippene kan reduseres. Arbeidet med å redusere energien som kreves har ikke stoppet opp, men snarere fått en større betydning og satsning fra alle store stålverk. Det foreligger mange ambisiøse prosjekter for fremtiden for å kunne produsere stål helt uten å slippe ut drivhusgasser, for eksempel ved bruk av hydrogen.
Sammenlignet med andre alternativer kommer stål godt ut. Stål har en rekke egenskaper som vanskelig lar seg erstatte av alternativer. I en analyse fra BCG og Steel Instiute VDEh, så man på bruk av stål mot andre alternativer, og hvilken betydning det ville hatt. Analysen viste at stål ikke bare var bedre enn alternativene, men at stålet i mange tilfeller var den eneste hensiktsmessige løsningen. Ved å bruke stål kunne man spare utslipp med mer enn det totale utslippet som kom fra stålproduksjonen i utgangspunktet. Vektreduksjon av kjøretøy pekte seg spesielt ut som den største positive effekten på utslippene.
Stål er fortsatt verdens viktigste byggemateriale. Verden har i uoverskuelig fremtid nok av jernmalm. Stål er lett å resirkulere, og kan nærmest gjenbrukes i det uendelige. Stålproduksjon har vært, og er fortsatt, en meget stor årsak til CO2-utslippene i verden. Når man vurderer stål må man ikke bare se på utslippene fra produksjon, men også ta i betraktning hele livssyklusen til stålet.
Skal man nå klimamålene i tide er fremtidens samfunn i stor grad avhengig av stål, som både et bærekraftig produkt og som minsket utslippskilde. Stålindustrien har en vei å gå for å oppnå de globale målene. Heldigvis har bransjen lenge jobbet målrettet og er villige til å ta de nødvendige grep, nå med større engasjement og ambisjon.
(Kilde: Norsk Stål)
Kilde: Norsk Stål