Europas mineralmangel truer det grønne skiftet
Dette skriver Norsk Industri på sin hjemmeside.
Norsk Industris samarbeidsorganisasjon Eurometaux i Brussel organiserer europeisk mineralindustri. Deres medlemsbedrifter har mer enn 500 000 ansatte over hele kontinentet. Eurometaux arbeider tett på EU-kommisjonen og har stor kompetanse når det gjelder hva som må til for å få på plass en klimapolitikk som virker og en mineralpolitikk som støtter opp om klimamålene.
En av forutsetningene for å lykkes ved det nylig avsluttede COP26-møtet i Glasgow og lenger frem, er å ta "de djerve skrittene som er nødvendige for å håndtere Europas økende metallavhengighet".
Det er ingen tvil om at EU sitter i førersetet når det gjelder klimaambisjoner. Målet om 55 prosent CO2-utslippsreduksjon innen 2030 er der listen er lagt globalt.
Rene energiverdikjeder
Problemet er at man ikke viser den samme djervhet i industripolitikken. Vi har rett og slett ikke en politikk på plass som sikrer de metall-leveransene vi trenger i energi-endringen. Europas stadig økende metall-avhengighet er nå så alvorlig at den truer utviklingen av nye, rene energiverdikjeder.
Det er flere enn Eurometaux som ser og påpeker dette. Det Internasjonale Energibyrået IEA advarte tidligere i år om en "looming mismatch" mellom klimamålsettinger og mineraltilgjengelighet. Det ble sagt tydelig i fra om at Europa har seriøse metallutfordringer foran seg i det neste tiåret, med mindre det skjer en rask og radikal kursendring.
Sjeldne jordarter
De mest kritiske metallene er de såkalte sjeldne jordartsmetallene, der Norge, om vi kjenner vår besøkelsestid, har en stor mulighet til å spille en betydelig rolle i energiforsyningskjeden. Sjeldne jordarter brukes i elektromotorer (elbiler), vindmøller og en rekke høyteknologiske innretninger. Her har Kina per i dag total kontroll over tilgjengeligheten for resten av verden.
Tomt for magnesium
Når det gjelder magnesium risikerer Europa også å komme i en situasjon med mangel. Det må vi unngå slik at europeisk aluminiumproduksjon ikke blir skadelidende. Vi trenger sårt aluminium for å produsere lettvektsbiler, luftfartskomponenter, infrastruktur for elektrisitet og mye mer.
Det hører med i forståelsen av dagens situasjon at Europas avhengighet av andre leverandører kunne vært unngått. Europa hadde en stor magnesiums-industri frem til begynnelsen av 2000-tallet. Men tidligere og åpenbart feilaktige industripolitiske beslutninger medførte at produksjonen ble overlatt til billigere og mer forurensende import fra Kina.
Kina-monopol
Situasjonen i dag er at Kina har nesten et monopol på magnesiumproduksjonen. Nær 95 prosent av leveransene til Europa kommer derfra. Regionale klimamål og kutt i hjemlig produksjon har ført til halvert produksjon av magnesium og dermed et stort gap mellom tilbud og etterspørsel.
Europa har en tilsvarende avhengighet av Kina også for et større antall andre metaller; inkludert metaller som benyttes i elektriske biler og vindturbiner, samt germanium, gallium og indium, som benyttes blant annet i solpaneler.
Den andre mangel-situasjonen kommer om ca. fem år. Da kommer Europa med stor sannsynlighet til å ha et stort underskudd på lithium, helt nødvendig for batteriproduksjon.
Ingen "quick fix"
Markedsobservatøren Wood Mackenzie mener at vi i 2030 vil trenge åtte ganger mer lithium enn i dag for å levere til de elektriske kjøretøyene vi trenger for å gå klimamessig i null. Problemet er at bekjentgjorte planer for fremtidig utvinning bare dekker en tredjedel av den forventede ekstra etterspørselen.
Og her er det ingen "quick fix": Det kan ta opp til 15 år å åpne en ny gruve. Det er følgelig lett å forstå at dagens lithium-marked er preget av at prisene går i været og at det er mangel på metallet i markedet.
Sikkerhetspolitikk
Realiteten når det gjelder Kina, er at landet har 80 prosent av raffinerikapasiteten for batterimetaller. Kineserne investerer også mer enn noen andre for å sikre seg leveranser fra verdens største gruver.
Det presses nå på fra flere hold for at EU-kommisjonen skal ta de nødvendige grep og derigjennom sikre solide leveranser av livsviktige metaller til Europas metallprodusenter. Men dette er ikke bare industriell storpolitikk, det handler også i stor grad om sikkerhetspolitikk. Det gjør ikke saken mindre komplisert.
Kilde: Norsk Industri